Gravøl

«Vi var ti år gamle. Lucanis hadde bare lest en bok om wyverns, og plutselig snakket han ikke om annet. Wyverns dag ut og dag inn.» Illario fortalte historien med fornøyelse og en imponerende mengde selvtillit med tanke på at han ble slengt over skuldrene til Viago og ikke klarte å stå på to bein.

Viago sukket og flyttet på vekten til Illario på skulderen sin, idet de nådde trappen til kasinoets gjesterom.

Kasinoet tilhørte huset Cantori. Teia hadde sendt personalet hjem. Vinduene og speilene ble midlertidig tildekt av tungt, svart bomullsfløyel for å hindre at vandrende sjeler går seg bort på veien. Bordene for kort- og terningspill var ryddet og fylt med overdådige blomsterbuketter av krystallnåde for avskjeder og embrium for å lette på et sørgende hjerte. Parfymen satt tett på hud og klær, men var fortsatt ikke søt nok til å dekke stanken av sprit fra Illario Dellamorte. Maker – Teia skyldte ham for dette.

«Der var jeg, så tildekt av prikkegran at jeg stakk alt jeg kom borti. Lucanis var dekt av gjørme helt opp til ørene. Catarina stirret stumløst.» Illario lo.  Knærne sviktet, eller han sluttet rett og slett å prøve å gå, og han kollapset i trappen og tok Viago med seg i fallet.

Viago bannet og prøvde å få den større mannen bort fra trappen, men det myke, mørke samitestoffet i Illarios jakke var umulig å holde fast i. Viago skulle ønske han gikk for plan A: dope ned Illario til å sove i foajeen og kaste et laken over ham. Men Teias dype, mørke øyene ba ham å ta vare på den illeluktende fylliken, og … Viago sukket og bannet igjen. I et øyeblikk hadde han et klart, tydelig bilde av å la Illario ligge snorkende midt i trappen. Men da ville Teia drept ham. Kanskje til og med gjort det selv.

«Han var nevøen min, men vi var mer som brødre. Han klarte alltid å rote seg inn i trøbbel. Og jeg var alltid hakk i hæl. Alltid.» Illarios stemme ble plutselig følelsesladd. «Nå har jeg ingen å følge etter.»

Viago sukket, bøyde seg ned og løftet Illario opp fra trappen med et smertefullt snøft.

«Det skulle ha vært meg.» Illario hørtes nå bitter ut. Han var nesten ferdigsnakket. Han gjentok talen sin som en skuespiller som øver på et frustrerende stykke i timevis, mens fatningen gradvis gikk i knas, som om han hadde slåss mot en flokk druffaloer og tapt.

Viago gikk opp de siste trinnene og slet med å åpne døren til det nærmeste gjesterommet. I et langtekkelig øyeblikk fryktet han at han måtte dirke opp låsen, men døren gikk opp. Han dro Illario til sengen og slang ham på den som et lik.

«Har jeg fortalt deg om den gangen Lucanis tok meg med på wyvernjakt?», spurte Illario mens Viago fuktet et lommetørkle med noen dråper fra flaskene sine. Før han fikk begynt på enda en historie, dekte Viago til Illarios munn og nese med tøystykket, og han sloknet.

«En annen gang», svarte Viago og gikk ut.