Virkelighetens ruiner
Av John Dombrow
Noe hadde gått galt i Arlathanskogen. Såpass var klart for Strife mens han unngikk en amok tregrein som nesten rev av ham hodet. Bladene ble til taggete klinger, han ofret øret så han ikke skulle miste hodet.
Men det var ikke smerten som plagde den sølvhårede alven. Det var ikke en gang forvirringen fra de siste tre dagene han hadde tilbrakt i skogen, der han var stålsikker på at han gikk nordover, bare for å finne ut at han dro sørover. Eller at han bare kunne huske at solen hadde gått opp og ned én gang. Eller da han forvirret innså at hans gamle trofaste kart over Arlathanskogen – et kart med alle skjulte stier, huler og alveruiner – ikke lenger kunne stoles på. En ravine som tidligere tok en time å gå gjennom, tok nå fem. På et eller annet vis hadde landskapet blitt strekt ut. Forvandlet. Ikke en gang den morderiske greinen bekymret han stort. Det var ikke hans første møte med sylvanere – trær besatt av rasende demoner – og de var heller ikke problemet. Den æren tilhørte det uforklarlige synet av …
seg selv. Strife. Stormende gjennom buskene for å unngå den blodtørste skogen, med en kjent hast. Enda en Strife. Den andre alven gjemte seg bak en gammel steinsøyle skjult av vinranker. Han tok en titt i den lærbundne dagboken – den samme dagboken han holdt. Det var en relikvie fra Morlyn-klanen, som hadde gått i arv i mange generasjoner. Vokteren hadde gitt den til Strife, da den begynte å omskrive seg selv forrige måned. Mystiske oppføringer dukket opp av seg selv, som beskrev hellige ruiner i Arlathanskogen som voktet en artefakt av myteomspunnet makt.
Strife så på den nå. På den andre siden gjorde dobbeltgjengeren hans det samme. Begge trollbundet av en statue av alvegudinnen Ghilan'nain som holder en halla-krystallfigur, akkurat som det står i dagboken.
«Hva nå?», var det eneste han kunne tenke på å spørre sitt andre selv. Han fikk ingen svar. En grov grein pisket seg selv på plass bak dobbeltgjengeren hans. Trelyden ga hans andre selv et øyeblikks varsel til å dukke … og det var da Strife innså at han skulle lide samme skjebne. Knekk! Som et bisart deja vu knakk en grein bak ham idet en knviskarp grein nesten spiddet ham.
«Han er ikke ekte», knurret en stemme i nærheten. «Som en hildring. Eller et ekko.» Strife snudde seg for å se en ulv som oste av magisk energi. Da gløden falmet, sto Irelin – hans hamskiftende alvefølge – på ulvens plass. «Det skjedde med meg i går. Jeg så en ulveflokk. Det viste seg at de var alle meg.»
«Hæ? Jeg så deg for en time siden.»
«Jeg har ikke sett deg på fire dager.» Begge alvene stirret på hverandre med en felles følelse av frykt: dette var urgammel magi. Fra en svunnen tid. «Fort, før det falmer. Til venstre!»
Strife løp mot venstre i håp om at hun hadde en plan. Akkurat som et speil gjorde ekkoet hans det samme, og tiltrakk seg oppmerksomheten til de morderiske sylvanene. Planen var å være agn.
«Jeg er lokkemat!» Strife klagde høyt.
«Du har en ekstra! Vi møtes i leiren!» Irelin ropte mens hun hoppet i luften og hamskiftet til en enorm ørn. Mens Strifene tiltrakk seg oppmerksomheten til de nådeløse trærne stupte Irelin ned og tok figuren med klørne og ut fra Ghilan'nains grep. Statuen ga ikke slipp så enkelt, men det gjorde ikke Irelin heller. Med et sint skrik dro hun premien fri og forsvant opp i himmelen.
Den andre Strife forduftet. Sylvanene ble stille. Trolldommen ble brutt. Men Strife kjente igjen et omen når han så det.
Noe hadde gått galt i Arlathanskogen.