Minrathous skygger
Av Sheryl Chee
Han visste at magisteren ikke ville like om han dro ut en stol, så det er akkurat det han gjorde.
«Dette er et privat bord …», hun tok en god titt på den rynkete uniformen, de slitte skoene og den rottegrå hatten som fortsatt var våt etter regnet. «… herr templar.»
«Det tar ikke lang tid», svarte han.
Magisteren pustet ut. «En runde til, da». Med en rubinbesmykket hånd kalte hun en kortgiver i mørke klær til sin side.
Tarquin gikk gjennom kortene sine – helt nye kort med gullblader som la igjen glitrende flekker i håndflaten hans.
«Er ikke funklingen sjarmerende?» Mynter glimtet i sidesynet på en rød silkeduk. «Det er derfor du er her», sa magisteren med sitt flate smil, «er det ikke?»
«Er det åpningen din? På et bord med gullbelagte kort?»
Magisteren hevet et øyenbryn. «Det er mer enn du tjener på et halvt år, templar». Hun la kortene på bordet med bildene opp. «Vil du ha mer? La oss se om jeg liker hvordan du spiller.»
Tarquin viste hånden sin og skjøv en tynn regnskapsbok på midten av bordet. «Hva sier du til at vi øker innsatsen litt?»
«Jeg vet ikke om jeg skjønner hva det er», sa hun. Tarquin merket at det kløp litt i hjørnet av det ene øyet sitt.
«Jeg har en kontakt. Dama er et geni og sier at den inneholder økonomiske oppføringer for svartebørsens slavehandel.» Tarquin lente seg tilbake i stolen, der han komfortabelt satt seg på fløyelsputen. «Inkludert handel med Venatori-sekten.»
Magisteren smålo. «Venatori er utslettet.»
«Sier du? Magisteriet anser det fortsatt som forræderi å omgås dem. Forræderi får magistere utvist, titler trukket tilbake …»
Magisteren slo på underleppa med en lakkert fingernegl. «Interessante kort du har valgt.» Stemmen var like skarp som en nyslipt kniv. «Kanskje du ikke har lært skikkelig hvordan man spiller dette.»
«Jeg tror jeg vet nøyaktig hvordan man spiller dette.»
Magisteren slang resten av kortene sine på bordet. «Høye kort og ess. Du er ferdig, templar.» Hun reiste seg og lente seg over ham. «Du klarer ikke å få overtaket over meg når du spiller slik.» Luften knitret rundt knyttnevene hennes – lyden av en magiker som samler kraften sin. «Og du truer ikke meg i min egen virksomhet.»
Det oppsto et gnist, og brusingen og sprakingen til en trylleformel som frigjøres og deretter kveles. Magisterens hånd hang i luften, magien hennes var kontret.
Tarquin smilte. «Er du sikker på at dette fortsatt er din virksomhet?»
Magisteren så kortgiveren rett i ansiktet for første gang siden hun kalte på ham. «Du … du kan ikke være …», sa hun mens hun trådte bakover. «Viper er bare en historie.»
Tarquin la regnskapsboken i jakkelomma. «Å lure systemet fungerer bare hvis vi spiller etter dine regler.» Han lente seg tilbake i stolen og vippet hatten mot magisteren. «Solnedgangen er vakker i Minrathous. Du vil kanskje få den med deg mens du fortsatt kan.»
«Hvem er du? Hva vil du ha? Gull? Makt?»
Tarquin smilte. «Vi er Tevinter som dere glemte. Hva vil vi ha?»
Bak magisteren tar kortgiveren opp hetten. «Alt.»