Som vi flyr

«Antaam skal herske over Antiva. Og Treviso skal lære seg å knele.»

Stemmen var kontrollert, ikke rolig. Baryton og skarp – med lang erfaring i å rope til underordnede. Nå gikk det i ekko over flislagte tak via magisk projeksjon – apparater etterlatt av imperier som forlengst har trukket seg ut. En daglig, allestedsnærværende okkupasjonsdrone. Den var så enkel å bruke at både den undertrykte og undertrykkeren ble skuffet.

«Foten min er hevet, Treviso. Jeg trenger ikke å senke den. Adlyd.»

«Han begynner å bli arrogant!» Neri de Acutis, sølvhåret og mager, sendte stemmen over taksteinene. Han hoppet over gapet til et smug og svingte raskt idet han landet og grep tak i den ibenholtsvarte spaserstokken som landet mellom mursteinene i en skorsteinspipe. En demonstrasjon som er brodert i våpenskjoldet på læret hans. Han var en tidligere Antiva-kråke, slik som forfedrene hans har vært nesten siden begynnelsen. «Slakteren håner nasjonen, men her er vi og jobber for fotfestet hans!»

«Se hvor du går, Neri», smilte Noa, søsteren hans, idet hun tok ham igjen. Hun var like mager, like sølvbetont, og hvis man skal dømme etter tonefallet hennes, lite imponert. «Vi smører ingenting om du faller i armene deres.» Advarselen hennes ble avbrutt av en skramlingen nedenfor av et halvt dusin skuldre som trengte seg gjennom et barrikadert smug. «De er raske med tanke på størrelsen.»

«Ikke raske nok», smilte Neri. «Det er derfor det er tid for finesse.»

«Kithtaam!», ropte en Antaam med askefarget hud og som er stor selv etter deres standarder, ned i det smale smuget. Hornene hans var nesten like brede som passasjen, med giftige tupper malt hvite og røde. Han var ingen fremmed for de to kråkene: Pisken Kaathrata, kjent for sin brutalitet siden byen ble okkupert. Resten av Antaam stoppet da de hørte ham, og slapp ham skjelvende forbi. Det var tydelig at de var redde for mer enn bare rangen hans. «De løper der oppe, dårer! Hold tempoet, ellers flår jeg huden av ryggene deres!»

Neri klikket tungen sin. «Det kommer ikke som noen overraskelse at Slakteren er brutal, om det er slik løytnantene hans behandler sine egne.»

«Krigsherrer bruker frykt til å herske», sa Noa. «Vi vet hvordan vi besvarer slikt. Kom igjen!» Idet hun hoppet til neste tak kastet hun en løs leirplate over taket, som knustes rett foran føttene til Antaam – akkurat som planlagt.

«Der!», hånlo Kaathrata, øynene hans fulgte skyggene som fløy mot bykjernen. Han brølte ordre mens han fulgte etter. «Samle en bataljon bak meg! Dere skal se på mens jeg tar igjen byttet mitt!»

Enda en halvhjertet kommando fylte luften. «Lydighet belønnes, Treviso. Vi kan lede, eller vi kan knuse.»

«Det høres i det minste ut som om Kaathrata liker det», sa Neri skuffet. «En skurk som oppfører seg som en, er nyttigere for oss.»

«Vi har ikke mer tak igjen», sa Noa. De nådde slutten av de tettpakkede herskapshusene i sentrum av Treviso, det var slutt på praktiske taksteiner å hoppe videre på. Forut lå stupet ned til kanalene og broene som grenset til hovedmarkedet – et stort torg som vanligvis fylles med kjøphandlere fra hele Antiva. Men det var ikke like aktuelt under Antaams okkupasjon, det var nå nesten helt tomt.

«Kompisen vår er tett i hæl», sa Neri. «På tide å fly.»

På kanten av taket lå en robust trestolpe markert med svart blekk: silhuetten av en kråke med åpne vinger. Den er vanskelig å oppdage om du ikke vet hva du skal se etter, men svært nyttig om du gjør det. På toppen av stolpen lå en tynn kabel som førte ned i tussmørket, mot en av broene.

Neri dro en lærstropp av armen sin og viklet den rundt kabelen. «Klar?»

«Alltid», svarte Noa idet hun holdt fast rundt livet hans.

De sparket mot stolpen og ut i luften for å rutsje ned kabelen. Med den kombinerte vekten deres falt de raskt. De krysset gapet mellom herskapshuset og steinbroen langt foran Antaam, men det ble en hard landing. Noa rullet direkte i en sammenkrøpet stilling, mens Neri slet med å finne fotfestet og brukte stokken under seg.

«Knærne mine er ikke som de en gang var», sa han med en tung grimase.

«Det kalles gammel.»

«Jeg er to år yngre enn deg.»

«Jeg snakket ikke om tall.»

«Oppfør deg, Treviso, så følger belønninger. Det er i ditt eget beste at jeg holder meg sjenerøs.»

«Vel», sa Noa mens hun dro opp broren sin, «skal vi vise dem hvordan vi oppfører oss?» Neri nikket, så løp de over broen.

Idet de løp forbi det store, sirlige fallgitteret i enden av markedet, falt han ned på et kne. Noa grep armen hans, men hun fikk ikke ordentlig tak. Plutselig så de så hjelpeløse ut. Det var som om det ikke bare var Antaam som tok dem igjen, men også alle årene de hadde levd.

Kaathrata nådde den åpne siden av broen og så illsint på de to kråkene. Han smilte og signaliserte at mennene hans skulle stoppe, der han gjorde et poeng av å løfte krigshammeren mot skulderen for å vise hvor tung den var. «Andpusten?», ropte han. «Eller har dere ikke mer tid, akkurat som byen deres. Og snart også verdenen.» Han så bakover, som om han ville sørge for at hans underordnede fulgte med, før han stormet over broen. Han lo og løftet hammeren høyt til værs.

Neri og Noa fulgte med fra deres side av fallgitteret. Et fallgitter markert i svart blekk, med den lille silhuetten av en kråke med åpne vinger. Den er vanskelig å oppdage om du ikke ser etter den, men svært nyttig om du gjør det. Like vanskelig er det å se de to snørene i løkke som ligger på bakken foran dem, den samme typen sterke kabel som akkurat hadde tålt vekten deres. Men kabelendene var ikke festet til et praktisk tak. De fulgte opp til toppen av fallgitteret og inn i tannhjulene.

Noa telte trinnene til Kaathrata, målte hastigheten hans, og så snart Antaam-soldaten gikk forbi fallgitteret, sparket hun spaken som holdt den oppe. Bare et hårstrå unna perfeksjon. Idet jernporten falt, ble kablene pisket opp fra bakken. Den ene traff Kaathratas høyre arm, som tvang hammeren hans bakover. Den andre gikk opp og over nedre del av overkroppen. Det var et overraskende stille øyeblikk idet Kaathratas angrep stoppet. Et lydløst øyeblikk før han kunne hyle, slik at den hule lyden av bein som knakk ble sendt utover kanalen. Pisken ble pisket.

Kaathrata gispet, luften ble tvunget ut fra lungene hans da han slo inn mot den fallende porten. Mennene hans løp til den andre siden, men veien var blokkert av det lukkede fallgitteret og lederen deres som ikke stoppet å banne. «Hev den!», ropte han. «Vent …»

Kablene spentes til og avbrøt ham. De trengte inn mot ribbeinene og truet med å løfte ham opp ved å vri armen hans bakover. Flere hender grep tak i porten og klarte å stoppe den fra å lukkes helt. Med et rykk fikk Piskens menn den opp til brysthøyde, og lederen deres fikk fotfeste igjen, men han var fortsatt bundet fast.

Neri reiste seg og rettet ut læret på armen som Noa hadde grepet så dramatisk tak i.

Kaathrata stirret. «En løgn», sa han ironisk. «Kråkene er løgnere.»

«Skuespillere», rettet Noa. «Det er ikke det samme.»

«Så jeg er fanget», sa Pisken. «Hva tror dere dette vil utrette? Slakteren Daathrata har byen deres. Og alle kithtaam kontrolleres av andre som er like sterke som meg. Og snart, sterkere.» Han lo, som om å trosse dem bare kunne være en vits. Flere av mennene hans samlet seg på den andre siden av broen. Det var nå flere dusin som nærmet seg porten, klare til å heve den helt opp. «Hvem enn som skrev navnet mitt på leiemorderkontrakten har sendt dere på et nytteløst oppdrag.»

«Du?», sa Neri med hodet på skrå. «Du er ikke kontrakten.»

En eksplosjon sendte gjenklang gjennom byen. Ikke innen sikte. Ikke engang i nærheten. Det var porten der Antaam lå i garnison. Der Pisken Kaathrata lå i garnison.

«Du er distraksjonen», fullførte Noa.

Den fjerne stemmen gikk ut i luften, men denne gangen virket den investert. Kanskje til og med opprømt. «Antaam! Kråkene viser klørne sine! Gjør dere klare til å drive dem ut! På mine ordre!»

Antaam-soldatene som stormet broen stoppet opp, forvirret. De virket usikre på hvem de skulle adlyde: deres fjerne krigsherre, eller deres bundne løytnant.

                «Kom igjen», sa Neri og veivet dem nedlatende bort. «Dere hørte Slakteren!»

                «Og dere hørte Kaathrata», la Noa til. «Det finnes andre som er like sterke som ham. Og de er ikke Pisken!»

Ordene hennes lagde bølger blant Antaam. En frigjøring. Han kommanderte via frykt, og nå var frykten borte. Antaam-soldaten som var neste i rang, sannsynligvis neste til å ta kommando, signaliserte for resten å snu og følge etter. De som holdt fallgitteret oppe var de siste som dro. De så på kråkene, deres bundne leder, og slapp for å følge kampbrødrene sine.

                «Feiginger! Svikere!», brølte Kaathrata. «Jeg skal se til at dere blir flådd all…»

Tungt jern falt, etterfulgt av Kaathratas hammer – armen hans klarte ikke lengre å holde den. Han ble dratt helt opp til sprekken der kablene gikk inn i fallgitterets maskineri. Han strittet mot tannhjulene, men for hvert åndedrag fikk kablene et strammere grep. Gradvis, og uunngåelig, nådde porten bakken. Og Pisken Kaathrata ble hengende der kråkene kunne hakke øynene hans.

Ved morgengry ville fuglene gjøre det samme.

***

Solen skinte, på markedet suste folk rundt, og på kafeen snakket alle om hendelsene kvelden før.

«Hørte du …?»

«Så du …?»

«De er fortsatt der ute!»

«De kjemper for oss!»

Neri og Noa de Acutis drakk amazzakaffen sin og tok innover seg begeistringen til trevisanerne.

«Vet du hvem som tok kontrakten?», spurte Noa.

«Nei», svarte Neri. «En annen kråke, eller en venn. Noen som er bedre til å klatre på vegger.» Han banket lett på stokken og tok seg en slurk. «En lek for de unge.»

«Slakteren fortsetter den daglige droningen sin», sa Noa og rørte inn en betydelig mengde sukker i drikken sin. «Men vi har gitt ham en pause. Halvparten av de merkelige våpnene hans gikk opp i flammer.»

«Han vil erstatte dem, men det vil koste ham.» Neri satt seg tankefullt tilbake. «Hvis vi svekker okkupasjonen og trenger hele greia inn i et hjørne, vil det ikke være pretendenter til å ta Slakterens plass når hans navn endelig lander på kontrakten.»

«Synd», sa Noa og smilte. «Jeg skulle gjerne drept noen pretendenter.»

Neri smilte tilbake. «Jeg skal huske det, men fram til da sender vi et budskap som besvarer deres.» Han løftet kruset. «Kråkene hersker over Antiva.»

Noa svarte med sitt eget. «Og Treviso blir fri.»